Når sansene går amok
Dette innlegget har tidligere vært publisert i Tønsberg Blad
Tenk deg hvordan det føles om alle sanseinntrykkene du har hadde kommet fosset inn i hjernen din som en suppe der alle grønnsakene er kokt i stykker og du ikke lenger klarer å sortere smakene.
For meg som har Asperger syndrom og AD/HD er det faktisk sånn alt av lyder, lukter, smaker og fysisk berøring. En kan jo forklare det som at i hjernen har man en sekretær som skal sortere hva som er viktig eller ikke av inntrykkene, deretter vil bibliotekaren sortere disse inntrykkene etter kategori, viktighet og hvor de kommer fra, til sist tar ‘’the big boss’’ over og han må avgjøre hva han skal gjøre med disse sansene.
I denne similen sammenlikner jeg den ubeviste sorteringen av inntrykk med jobben til sekretæren, de halv beviste avgjørelsene med bibliotekaren og de beviste avgjørelsene vi tar på inntrykkene vi utsettes for med sjefens jobb.
Men når man har Asperger og AD/HD gjør ikke sekretæren og bibliotekaren jobben sin og da må sjefen, hjernen bruke av sin begrensede kognitive kapasitet til å analysere all informasjonen bevist.
Kan du tenke deg hvordan det er å høre alle lyder like kraftig? Eller å ikke tåle lukten av parfyme? Eller at den myke bomulls T-skjorta føles som sandpapir mot huden?
Jeg om mange andre mennesker med Asperger har store vansker med å skille alle sanseinntrykkene fra hverandre, noe som f.eks. gjør at vi fort blir veldig slitene og ikke klarer å forstå hva folk sier om det er litt støy i bakgrunnen.
Selv føler jeg at det generelt er lite forståelse i befolkningen ang. de vansker Aspergere ofte har. Dette være seg språkforståelsesproblemer, svekket evne til å forstå kroppsspråk, problemer med å forstå sosiale normer og spilleregler osv.
Skremmende nok er det også i helsevesenet manglende kunnskap og forståelse for mennesker med en diagnose på Autismespekteret.
Selv har jeg erfart at mine symptomer på Asperger av psykolog har blitt tolket dithen at jeg har sosial angst og tilpasningsforstyrrelse, noe som ikke er tilfellet. Jeg er ikke redd for mennesker, men når en har betydelige problemer med å klare sortere alle inntrykk og det derfor må bevist brukes av den kognitive kapasiteten blir man fort overveldet.
For å gjøre dette enda mere komplisert avhenger vår sosiale fungering også av hvor mange deltagere det er i en samtale. f.eks. hvis to mennesker er sammen er det en forbindelse dem imellom, ved tre deltagere blir det tre forbindelser, fire deltagere blir seks forbindelser og fem deltagere blir ti forbindelser.
Dermed må man i en samtale med fem mennesker følge med, huske og analysere ti forbindelser. Da kreves det betydelig bruk av kognitiv kapasitet noe som medfører at en ikke lenger har kapasitet til å tenke på andre ting som å klare å gi et svar.
Noe liknende blir det om det er mye støy i omgivelsene, for da har en ikke lenger nok ledig kapasitet til å tenke.
Ofte resulterer dette i utmattelse, men kognitiv kollaps er heller ikke et uvanlig resultat av slik overbelastning. En kognitiv kollaps er kort fortalt at hjernen slutter å virke.
Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre er å akseptere hverandre uansett om en er nevrotypisk eller ikke. Vi prøver faktisk å fungere normalt, men det er ikke alltid mulig for oss å gjøre.
Sondre Bogen-Straume