Min tid på barneskolen…
På Krokemoa Skole i Sandefjord gikk jeg i 7 år. dette var 7 forferdelige år for meg, her møtte jeg mobbing fra elever og lærere, et system som ikke var spesielt interessert i å ta vare på de i samfunnet som ikke er «mr. perfekt» og fagpersoner som ikke gjorde annet en å ødelegge 21 år av mitt liv. Det er fortsatt ting jeg sliter med som følge av disse 7 åra på barneskolen, sosial angst er et eksempel et annet er min mistro til jevnaldrende og mange timer i behandling hos Glenne, BUPA og hos fastlegen. Jeg har frem til juli.2017 vært så hemmet av disse opplevelsene at jeg ikke har kunnet delta på noe uten ledsager. Den sosiale angsten har tatt helt overhånd i situasjoner som omhandler andre mennesker, for eksempel har jeg ikke kunnet ta buss noen gang i mitt liv, eller delta på aktiviteter der jeg hadde kunnet pleie mitt sosiale liv. Men vi går nå videre til å fortelle litt mere om de opplevelsene jeg hadde på Krokemoa skole.
Noe av det jeg kusker best er da jeg i et friminutt hadde blitt plaget ganske lenge uten at noen voksene hadde grepet inn, jeg hadde på det tidspunktet en egen assistent i friminutta men det hjalp ikke. Det som skjedde var at jeg naturlig nok til slutt «gikk i svart» dette kan beskrives som om man sover og da ikke husker noe av hva man har gjort.
En annen ting jeg husker og som jeg virkelig har slitet med i etterkant er da jeg en gutt på skarve 40-50 kilo ble dratt etter bein og armer på bakken av 3 store sterke mannlige lærere mens jeg selvfølgelig bare gikk mere og mere i svart av at de berørte meg, samt at ved å agere på en slik måte, får en til å føle at alt er ens skyld. Når de at på til var tre stykker blir det jo ganske traumatisk for et lite barn som sliter med fysisk kontakt. Jeg fikk rett og slett panikk av det. Jeg kan ikke uttale meg noe om hva jeg gjorde som krevde at jeg ble fjernet, men 3 lærere som fysisk holder en fast er vel ikke den beste løsningen, dette førte ikke til noen konsekvenser for de som mobbet meg, det har det aldri gjort og det gjør jo at jeg føler at lærene mobbet meg.
Lærene mobbet meg på den verste måten de kunne, de sa ikke så mye nedlatende til meg men det at jeg blir holdt fast og vist frem for hele skolen på den måten er grusomt.
Når dette ikke førte til noen konsekvenser for mobberne blir det jo som å si at det er greit å mobbe siden de uansett ikke får trøbbel for det. Man sier rett og slett at «Sondre han kan dere mobbe for han er annerledes og det liker vi ikke, derfor får dere heller ikke noe kjeft…». Slik jeg ser det er dette den værste måten en lærer kan mobbe en elev på, ved å handle på denne måten sier man implisitt at det er greit å mobbe de som er annerledes. Eller det er kanskje ikke greit, men vi kommer ikke til å kjefte på dere om dere gjør det da.
Men hva kan denne episoden ha gjort med meg? Gjort med mine følelser, mine sosiale ferdigheter? Det er ikke godt å si da det har vært daglige episoder med liknende utfall. Samt at jeg jo ikke har fått muligheten til å faktisk oppleve å ikke oppleve slike ting.
Det jeg med sikkerhet kan si er at det har formet mitt liv på godt og ondt, jeg har kanskje blitt et menneske som tenker mere på andre en seg selv eller det kan ha gjort meg interessert i politikk da jeg brenner for å endre samfunnet i en mer varm og fargerik retning. Uansett har jeg kommet dit jeg er I dag ved å være sta. Ofte har jeg fått høre at jeg er som kjerringa som går mot strømmen, men hvorvidt dette er en passende sammenlikning vet jeg ikke.
Kjerringa som valgte å gå mot strømmen, heller en bare å søke til land var, ja, sta som faen, men likefullt gjorde hu det valget. Jeg har derimot ikke hatt muligheten til å velge dette. Eller det er ikke helt sant, for jeg her jo valgt å ikke la de problemene systemet har presset på meg bli min «undergang». Det er vel noe vi alle egentlig må gjøre I en eller annen form, å velge hvorvidt vi skal la våre problemer trekke oss ned slik at vi drukner, eller om vi skal kjempe imot vannets lyst til å sluke oss ned I mørket og holde oss der til vi drukner.
Sondre Bogen-Straume